Når barnet ikke spiser – om å være forelder og pårørende
Å ha et barn med en spiseforstyrrelse er en av de mest krevende erfaringene foreldre kan stå i.
Det handler ikke bare om mat. Det handler om å ikke kjenne igjen sitt eget barn, og oppleves
seg maktesløs i møte med noe man ikke fullt ut forstår. Forskning viser at foreldre til barn
med spiseforstyrrelser rapporterer høye nivåer av angst, depresjon og utmattelse – og at hele
familiesystemet påvirkes, inkludert søsken og parrelasjonen (Treasure et al., 2001).
Likevel er det nettopp i familien mye av kraften til bedring finnes. Maudsley familierettet
behandling (FBT) er en av de best dokumenterte tilnærmingene ved spiseforstyrrelser hos
barn og ungdom. I denne modellen står ikke foreldrene på sidelinjen – de er aktive og sentrale
i behandlingen. Foreldrene tar i første fase ansvar for barnets ernæring, ikke som kontrollører,
men som kjærlige omsorgspersoner som midlertidig overtar en funksjon barnet ikke klarer å
ivareta selv. En randomisert kontrollert studie av Lock et al. (2010) sammenlignet FBT med
individuell ungdomsfokusert terapi hos 121 ungdommer med anoreksi over 12 måneder, og
fant at FBT ga signifikant høyere grad av fullstendig remisjon både ved behandlingsslutt og
ved 12 måneders oppfølging. Forskning viser dessuten at tidlig vektrestituering under
foreldreveiledning er forbundet med bedre langtidsprognose (Lock & Le Grange, 2013).
For mange foreldre er det en befrielse å bli fortalt at de ikke er årsaken til spiseforstyrrelsen –
og at de kan være en del av løsningen. Det krever støtte, veiledning og et rom der de selv kan
sette ord på sin egen smerte. Å støtte foreldre handler om å anerkjenne at de bærer en dobbel
byrde: omsorgen for barnet og sin egen sorg. Mange beskriver det som å sørge over et barn
som fortsatt er der, men som føles utilgjengelig.
I terapeutisk arbeid med disse familiene er det viktig å styrke det som allerede er der -
kjærligheten, tilknytningen, og ønsket om å hjelpe. Relasjonen mellom forelder og barn er
ikke problemet – den er ressursen. Når foreldre får hjelp til å regulere sin egen angst,
kommunisere rolig under måltider og stå samlet som omsorgspersoner, skaper det trygghet
som barnet trenger for å tørre å hente seg inn igjen.
Det finnes håp i dette arbeidet. Og det begynner ofte med at noen sier til foreldrene: du gjør
det bra nok. Du er ikke alene. Og kjærligheten din er mer enn godt nok som utgangspunkt.
Kathinka Wiig
Samtaleterapeut
Make it stand out
Whatever it is, the way you tell your story online can make all the difference.
